Da jeg skrev blogginnlegget på fredag, og mimret tilbake til tiden før jeg begynte å engasjere meg for samfunn og politikk, måtte jeg le av meg selv. Det var en totalforandring i løpet av det første året på videregående. Jeg har alltid visst at familien min tilhørte høyresiden, men tenkte ikke så mye på det frem til jeg ble 16. I januar 2003 spurte venninnen min om vi skulle melde oss inn i Sosialistisk Ungdom (SU). Metodisk som jeg var, og er, gikk jeg på nettet og leste om hva SU mente før jeg sa ja. Selv om jeg aldri hadde vært interessert i politikk før har jeg alltid vært opptatt av rettferdighet og svakerestilte grupper, og sånn sett var SU helt i tråd med meningene mine. Nå skal det i ærligheten navn nevnes at det fantes en guttegjeng vi nylig hadde blitt kjent med som var SU-medlemmer, og vi ville gjerne henge mer med dem, så jeg var nok også i overkant positivt innstilt da jeg leste om partiet.
Det ble ikke bare denne venninnen og jeg som meldte oss inn, men to til av mine beste venner, og jeg elsket det fra første stund. Fra å aldri tenke politikk gikk det ganske raskt til å (nesten) alltid tenke politikk. Fra å aldri sette spørsmålstegn ved det jeg ble fortalt til å i det minste av og til prøve å utfordre familie og venner. Jeg er oppvokst i Bærum og jeg gikk på privatskole (jada, jeg er klar over selvmotsigelsene!), så jeg fikk testet ut meningene mine daglig. Til tider var det veldig tøft, faktisk. Jeg husker en familiebursdag hvor jeg endte gråtende på badet, fordi en hel haug med voksne skulle debattere med meg og fortelle meg hvor feil jeg tok, stakkars lille pike. For en som ikke alltid er så god til å prate for seg, var det vanskelig. Det endte med at mamma, som hører til på høyresiden (inntil videre!), måtte hjelpe meg og ta meg i forsvar. Kanskje ikke så rart at foreldre hjelper barna sine, tenker du? Nei, men det var likevel hjelp fra uventet hold. Hun var nemlig ikke så stor fan av min SU-deltakelse. Faktisk så tolket jeg mamma dithen at hun ble litt sint sv at jeg hadde meldt meg inn i SU. Omtrent samtidig hadde jeg meldt meg inn i Natur og Ungdom (NU) også, men det holdt jeg hemmelig for henne en stund, ettersom hun tilsynelatende var skeptisk til SU-deltakelsen. Det er ungdomsopprøret sitt det, hemmelig deltakelse i naturnvernsorganisasjon. Haha, det er festlig hvordan det kunne være utagerende. Det er klart at alle foreldre bekymrer seg litt når barna er tenåringer, men mammaen min har hatt det ganske enkelt om jeg får si det selv 😉
Nå må jeg legge til at da hun forstod at dette ikke bare var på grunn av en gutt eller en venninne, men faktisk meninger jeg stod inne for og engasjerte meg for, så ble hun ganske stolt over at jeg hadde sterke meninger og stod for dem. Jeg skal love alle at å gå med røde strømper og Palestinaskjerf til daglig på Oslo Private Gymnasiun, gjør at man blir god på å diskutere etterhvert. Og god på å være annerledes. Det kan vel alle foreldre like.
Jeg ser nok ikke verden i like svart-hvitt som jeg gjorde da jeg var 16-17 år, men meningene mine er i stor grad de samme som da jeg ble SU-medlem. Alle voksne fortalte meg at jada, du kan være radikal når du er tenåring, men bare vent (lille venn), når du blir stor forstår du nok hvordan verden egentlig henger sammen. Vel. Nå er jeg 30 år. Både Mannen og jeg tjener godt nok, og vi har leilighet, lån og barn. Er jeg voksen nå? For jeg mener fortsatt at solidaritet, sosial utjevning, antidiskriminering, likestilling, miljø og rettferdighet er viktigere enn skatteletter, privatisering og avbyråkratisering. Så var det kanskje ikke et ungdomsopprør likevel, men mer å finne meg selv?
Hilsen Carine (30)
Her er Carine (17), sånn bare for gøy:
