17.mai er uten tvil en av mine absolutt favorittdager gjennom året. Det har ikke alltid vært sånn. Selv om det var gøy med leker og sånn på barneskolen syntes jeg også at det var litt masete med tidlig vekking, toggåing, vonde sko og mye venting. Jeg fikk også sjelden bære fanen, var stort sett sånn duskbærer på siden. Og når jeg faktisk fikk bære fanen var ikke det så gøy heller. Den var tung og vanskelig å manøvrere. Jeg husker imidlertid at jeg hadde størst flagg i klassen da jeg gikk i 7.klasse, og at det var stas. Det var selvfølgelig også stas at mamma og pappa og resten av familien stod og så på oss når vi gikk i toget. Jeg var alltid stolt da. Men poenget er, mitt forhold til 17.mai var ambivalent frem til videregående, da venninner av meg begynte å arrangere 17.mai-frokoster. Å kunne gjøre hva vi ville på nasjonaldagen gjorde dagen veldig mye bedre. 

Tror dette er Samboeren på vår første eller andre 17.maifrokost. 

Sommeren 2007 flyttet Kjæresten og jeg sammen på Grønland, og fra 2008 har jeg arrangert 17.maifrokost hvert år. (Det vil jo faktisk si tiårsjubileum neste år!) Unntaket var i 2010, da bodde jeg i Berkeley, og jeg feiret 17.mai i Las Vegas med Mamma og Tante, på Cher-konsert. Hihi. Selv om det selvfølgelig var artig, er jeg svak for tradisjoner og elsker å gjøre ting år etter år.  Det må selvsagt ikke være helt likt. Det var jo annerledes da vi var 22 år, 15-20 stykker klemt sammen på 31 kvadratmeter, med frokost på spleisebudsjett og 5-liters kartong med hvitvin, blandet med Farris, fordi vi ikke hadde råd til ekte musserende. Men det haddd sin sjarm det og. Vi har gradvis vokst oss ut av de 31 kvadratmetrene, hvitvin på boks har blitt til Cava og Prosecco, og i år var det til og med noen flasker ekte Champagne på bordet. Menneskene er stort sett de samme, selv om noen har kommet til og noen har falt fra. I fjor var det for første gang et barn med på frokosten, lille Fadderjenta vår, og i år var det intet mindre enn fem barn. Tidene forandrer seg, men dagen er like stas som for ni år siden. Nytt av året var at jeg hadde laget sanghefter, som jeg vil si var en suksess. 

17.maifrokost 2013. Kun en måned før ulykken. 

Er det mer slitsomt å være vertskap når man er tetraplegiker? Tja. Hva med når man er småbarnsforeldre? Ja. Kombinasjonen av de to? Definitivt. Men verdt det? Absolutt. Så blir ikke alt helt perfekt, men det er jo ikke så farlig. Folk koser seg og det er det viktigste. Lille I foretrekker nok at det er litt mindre besøkende, men vi sendte ham på en trilletur med Bestemor (moren til Mannen) to timer på formiddagen og en trilletur med assistenten en time på ettermiddagen, slik at han i hvert fall fikk lurene sine i fred. 

Det som ikke var så stas denne 17.mai’en var at dagen startet med at bunadsveska mi med alt bunadssølvet mitt var borte. Jeg brukte bunaden min for bare seks uker siden, i lille Is navnefest, og jeg vet at bunadsvesken med sølvet lå på kommoden vår på soverommet i etterkant. Men så er det ingen som husker noe etter det. Vi har lett på alle tenkelige og nesten alle utenkelige steder, men vi finner den ikke. Heldigvis for meg skulle ikke Tante bruke sin bunad denne nasjonaldagen, så hun kjørte hjem og hentet sitt sølv til meg. Vi har ikke lik bunad, men det er jo ingen som tenker på om sølvet hører til. Jeg kjenner nemlig ingen i bunadspolitiet. Håper likevel veldig at veska og sølvet dukker opp før neste 17.mai! 

Lille I var litt for rund for bunaden vi hadde lånt.. Men synes guttene mine er de fineste i verden! 

Det må være lov å kjøre avslappet stil når du bare er fem måneder.