Jeg irriterer meg veldig over blogger som gjentar samme budskap gang etter gang etter gang etter… Samme tema er en ting, men å praktisk talt copy paste gamle innlegg? Snork. Derfor har jeg aldri gjort det her. Jeg regner med at dersom folk vil finne ut av ting jeg har skrevet om før så klarer de å lete i arkivet. Men. Jeg tenkte å skrive (minst) tre innlegg i en slags serie som heter Back to basics. Idèen er å skrive om (1) skaden, (2) sykehusopphold og (3) hjemmelivet. Mulig det blir en (4) arbeidslederrollen og (5) tetramamma også, det kommer litt an på hvor mye ledig tid jeg får og hva som blir dekket i de andre innleggene. Jeg planlegger jo aldri innhold. Men idèen min er å skrive om disse temaene igjen nå som jeg har fått ting litt på avstand, og “lært å leve” med ryggmargsskaden. Jeg antar jeg ser litt annerledes på ting nå enn da alt var nytt. Sånn sett passer de mulige (4) og (5) dårlig inn, for dette er jo noe jeg lever midt oppi hver dag, og som jeg aldri vil få på avstand. 

Skaden. Ulykken. 

Jeg vet ikke helt hva overskriften skal være, så nå fikk innlegget to. Det nærmer seg fireårsdagen for skaden. Det høres både veldig lenge og veldig kort ut på samme tid. Litt over 02 natt til 16.juni. Sommerfest, sommerglede og sommeridyll. Shopping, grilling, drikking, dansing. Hvert eneste minne fra 15.juni er så utrolig sterkt for meg. Lydene, bildene og følelsene. Det gjør fortsatt vondt å høre Get Lucky. Men Cup Song og Thrift Shop er nesten like ille, for de hørte Forloveden og jeg på om morgenen. Det stikker i brystet når jeg tenker på bananpannekaker med cottage cheese, for det var første gang jeg prøvde det. Jeg har til og med et ambivalent forhold til Frogner, for det var blant annet der Mamma, Tante og jeg var på shopping. 

Men det gjør ikke så vondt å tenke på Fagerborg lengre. Kanskje fordi jeg har vært der så mange ganger før at dette bare er et vondt minne blant mange gode? Alt annet jeg gjorde, spiste og hørte på var jo utenom det normale, som kanskje gjør minnene ekstra sterke. Jeg hørte fra en venninne for noen måneder siden at hun hadde gått på en fest i den leiligheten igjen, for å være der jeg falt. Hun ville sikkert på festen også, altså, men hun hadde hatt behov for å dra dit. Hva er det med meg når jeg blir glad for å høre det? Jeg tar det nesten som et kompliment, men jeg skjønner ikke hvorfor. Særlig ettersom jeg jo vet hvor mye ulykken har betydd for de aller fleste rundt meg, så det er ikke sånn at jeg er overrasket over at hun bryr seg. 

Fall på bakhodet. Hvordan er det mulig å overleve? Hvordan er det mulig å komme fra det uten hjerneskade? Ikke en liten en en gang. Ei lita hjerneblødning? Nope, nix, nada. Om noen der ute tror på englevakt eller tilsvarende så tror jeg englene brukte opp det de hadde av goodwill på å holde hodet mitt friskt og funksjonelt. Kroppen finnes det hjelpemidler til, sa dem, la oss fokusere på livet og hodet. (For ordens skyld: jeg tror ikke selv på engler. Jeg tror på tilfeldigheter.) Kroppen i sleng over hodet. Overbelastning på nakken. Knekk. 

Jeg ser for meg bildene i hodet når jeg skriver nå, og jeg blir fysisk kvalm. Jeg vet det har gått bra, men jeg blir skikkelig kvalm. Nødanrop, sykebil, politi, livstruende skadet. Mine første medieoppslag. Telefoner til mamma og pappa. Telefoner til venner. Mamma, Pappa, Forloveden, Forloveren og noen andre venner i venterom på akutten. Lille Shala holder rundt store Pappa. Samboeren til forloveren min sitter rolig å venter på henne hele natten. På henne. På meg. På svar. På noe. 

Dette er jo scener jeg ikke har sett selv, og vært med på selv. Likevel har jeg klare bilder i hodet av hvordan natta var for dem, selv om jeg selvfølgelig ikke klarer å sette meg inn i hvor fælt det må ha vært for dem å vente og ikke vite. Jeg tror de fikk vite ganske fort at jeg ville overleve, men utenom det visste de ingenting. 

Jeg lå på intensiven i 11 dager. I 11 dager var Mamma, Pappa og Forloveden på besøk daglig (tror jeg), men aldri sammen, for det var ikke lov. I 11 dager hadde jeg gjeng på Ullevål. Jeg tror ikke de var der hele tiden, men jeg tror de var der hver dag. Venner som hang nede i venterommet eller på gresset. Som passet ekstra godt på Forloveden, men også gav Mamma og Pappa glede. De passet på at Forloveden fikk i seg mat, at han fikk slappet av og at han hadde noen rundt seg til en hver tid. Der har du englevakt. Ekte englevakt. 

Tre brukne nakkevirvler. C4-C6. Nevrologisk C5, men heldigvis fysiske symptomer på C6-skade fordi jeg kan bruke triceps. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort helt uten triceps. 

Vel. Dette var nummer en. Stay tuned for Back to basics (2).