Her kommer, som lovet, del to av min mini bloggpostserie Back to basics. Forrige innlegg finner du her, og det handler om selve ulykken. Det som følger under handler om ni måneder på Sunnaas. 

Når jeg tenker på Sunnaas er det fortsatt nesten utelukkende gode minner som popper opp i hodet. Oppholdet var like langt som en graviditet, jeg hadde akkurat vært utsatt for en livsfarlig ulykke som gjorde meg lam fra brystet og ned og jeg hadde ikke anelse om hvordan livet skulle være. Det burde være blant de værste minnene jeg har, men er likevel blant de beste. For det meste. 

Overgangen fra intensiven på Ullevål var hard. Der hadde jeg en sykepleier ved min side 24/7 og legene var innom flere ganger daglig. Da vi kom til Sunnaas kom en pleier og tok velkomstsamtale, fortalte når det var middag og det var det. Selv om Forloveden var der følte jeg meg vannvittig alene. I tillegg var den lovede middagen (ertesuppe og pannekaker) ikke så god. Jeg var redd jeg aldri ville trives. Heldigvis snudde det fort. 

På den tiden var jeg utelukkende i seng, og hadde aldri testet å sitte i rullestol før. Dagen etter at jeg kom fikk jeg besøk av mine to fysioterapeuter, FT og Jenny. FT hadde med en rullestol og mente jeg burde prøve. Husk at da var jeg helt nyskadet og de var to eller tre i forflytning. Jeg hadde ikke sittet opp på 12 dager, og både Pappa, Forloveden og jeg syntes det var litt skummelt. Men FT var (og er) en sikte-over-mål-type, som han sier selv, og mente at det bare er å hoppe i det. Og han hadde jo rett. De flyttet meg, og om jeg ikke husker feil hadde Pappa tårer i øynene. Jeg tror det først og fremst var av glede over at jeg ble mobil og kunne komme meg ut av rommet, men samtidig ser jeg for meg at det også var tristhet over at dette var den helt spede begynnelsen på det nye livet med meg, hans eneste barn, i rullestol. Sammen med FT tok vi en tur rundt på sykehuset og gikk blant annet ut på den store takterrassen. Det var en av sommerene hvor det var så varmt, og dette var i slutten av juni. Der ute er det vannvittig fin utsikt og vi glemte helt at Mamma skulle komme. Hun gikk jo til rommet mitt, som selvfølgelig var tomt, og ble kjemperedd. Heldigvis fikk en pleier fortalt at vi var på tur og hun kom til terrassen. Jeg tror det var de samme tårene i øynene hennes også. 

Det er vanskelig å skrive om ni måneder på ett innlegg, for det er så utrolig mange sterke minner. Frykt for de andre pasientene, fordi jeg aldri visste hva jeg skulle prate med dem om. Glede da jeg fikk meg gjeng. To gutter som var omtrent på min alder, en med gammel ryggmargsskade, men med sårproblematikk så han måtte ligge på magetralle og en som hadde guillin barre og begynte i rullestol, men endte med å spasere ut av sykehuset. Vi hadde det kjempegøy, og jeg kjørte elektrisk rullestol med den ene stående bakpå og den andre hengende etter på tralla. “Hemmelig” vinkartong på de ubrukelige verandaene og drakk fra kopper og sa det var eplejuice. Det var jo egentlig alkoholforbud. 

Alle gledene ved hvert ett fremskritt. Litt som med babyer. Jeg jubler hver gang lille I får til noe nytt, og samme gleden fikk jeg hver gang jeg klarte noe. Sitte på kanten av benken uten å holde meg, rulle rullestol så og så langt uten hjelp, spise selv, rulle rundt, forflytte meg selv og ikke minst; klare å sette meg opp i sittende på benk fra liggende, uten hjelp. Det siste trente jeg på i ukesvis og det var beinhardt. Jeg tror den gangen jeg fikk det til var en fredag på senvinteren og da jeg tok av friksjonshandskene etter timen falt det av et hudlag fra inni håndflaten. Jeg hadde fått et svært gnagsår på den delen av hånda jeg ikke hadde følelse, men det betød ingenting for jeg hadde endelig klart det FT hadde pushet meg til så lenge. 

Intimgrensene forsvant. Jeg tror jeg har vært med på å lære et helt kull med sykepleierstudenter å kateterisere jenter, for det var bare meg de kunne øve seg på. Jeg har sett NRK-serien Innafor, hvor det er en episode om intimkirurgi og operasjon av kjønnslepper. Det er mye man kan si om det, men jeg trenger det i hvert fall ikke, for underlivet mitt ser ut som i skolebøkene. Det må jo være bra! Hehe. Nå er intimgrensene imidlertid mye mer tilstedeværende, for jeg liker ikke å ligge helt naken mer enn nødvendig lengre. Men forholdet til kropp er nok for alltid forandret, nå handler kropp mye mer om funksjon enn om form. Selv om jeg selvsagt fortsatt ønsker å ta meg godt ut. 

Jeg husker også at det var en evig kamp om å få bli der. Pengene rår, og de færreste får bli lengre enn seks måneder. Det er noe med at da får de mindre penger eller noe sånt. For meg sammenfalt dette med stagnering i utvikling og flere, blant annet ergoterapeuten min mente det var på tide å tenke på hjemreise. Jeg var ikke klar for det, hverken mentalt eller fysisk. Heldigvis skulle jeg hjem på juleferie i to uker, og selv om jeg skulle tilbake ble jeg skrevet ut. Da jeg etter jul ble skrevet inn igjen fikk de penger igjen og fremgangen kom tilbake. Jeg vet også at noen av de ansatte kjempet for å la meg få bli litt og litt til, blant annet ergoterapeuten, som var svært glad for å se at det gikk fremover igjen. Til slutt endte jeg med å bli helt til fjerde april. Ikke verst! FT sa at jeg hadde brukt juleferien til å hvile meg til god form. Heh, det er kroppen sin det! 

Hovedgrunnen til at jeg ser tilbake på Sunnaasoppholdet med så stor glede er imidlertid ikke alt over, men fordi jeg fikk min nye familie der. Særlig FT og fem-seks av pleierene fikk så stor plass i hjertet mitt at de oppriktig føltes som familie. De ble invitert i bryllupsfesten som var i august 2014, og da lille I og jeg var på besøk der nå før påske var det litt som å komme hjem. Pappa takket dem til og med i talen sin til oss i bryllupet, og sa at jeg aldri hadde kommet så langt uten dem, og det er sant. Jeg vet at de bare gjorde jobben sin, men jeg føler likevel at jeg “skylder” dem alt. Jeg hadde ikke hatt det så bra og klart dette nye livet uten dem. Jeg fikk til og med en reserve-Bestemor i primærpleieren min og da hun sendte julekort og underskrev med Besta gråt jeg av glede. Fine folk. Det betyr alt. 

Fine pleiere og fysio!

De andre to medlemmene av gjengen min. Ingen magetralle og bare en rullestol. Flinkiser! 

En ekstra Oldemor til lille I. 

Nå var ikke alt rosenrødt hele tida. Jeg var knust da legen sa jeg ikke ville ha mer fremgang allerede etter tre måneder. Det var vondt å skulle plukke ut manuell rullestol fordi jeg ville jo ikke være i rullestol. En lang rekke med urinveisinfeksjoner og urinlekkasjer var pinlige og kjipe. Særlig på natta, hvor hele sengen måtte skiftes på. Noen av de andre pasientene irriterte vettet av meg, særlig en som satt en hel middag og klaget på at han ikke fikk stått på ski den sesongen. Hallo, mann! Jeg får aldri stått på ski igjen. Nattevakten som ville sende avviksmelding på fem av oss etter at vi hadde vært ute og spist og drukket en fredag står heller ikke så høyt i kurs. Men alt dette blekner sammenlignet med alle de gode minnene over. 

Bare å stay tuned for Back to basics (3), dere. Det kommer når dere minst venter det!