Hei igjen. Her kommer neste, og foreløpig siste kapittel i minibloggpostserien Back to basics. De to første finner du her; ulykken og Sunnaasoppholdet. Det har tatt meg lengre tid enn planlagt å starte på dette innlegget fordi jeg var i utdrikningslag på lørdag, som både krevde en del forberedelse og ikke minst, en god del rekovalenstid. Kremt.
Dette innlegget skal handle om hjemmelivet, og med det mener jeg altså hvordan det var rett etter Sunnaas. I likhet med Sunnaasoppholdet er det veldig mange minner, og det er vanskelig å skrive en enhetlig historie. Men det sterkeste minnet jeg har fra det å komme hjem er følelsen av å være alene. Fra å ha et helt team med fysio, ergo, lege, koordinator og en rekke pleiere, som alle var svært kunnskapsrike når det gjaldt ryggmargsskade, til å komme hjem til en utilrettelagt verden der ingen kan noen ting, det var skummelt. Det føltes som om jeg begynte livet på nytt, bare at noen hadde stokket kortene annerledes og denne gangen var utfordringen å klare livet med rullestol. Heldigvis hadde jeg verdens beste mann ved min side.
Jeg kom hjem rett før påske, og på den tiden hadde jeg ikke begynt med assistenter. Jeg hadde fått innvilget bpa av kommunen, men ikke ansatt noen enda. Jeg hadde hjemmesykepleie om morgenen, de kom i nitiden på hverdager og halv ti i helgene (etter hvert kom de halv ni i helgene, hvis ikke fikk jeg ikke dusje sa de). De var stort sett ferdig halv 12-ish, og så kom de tilbake i 13/14-tida for å kateterisere, før de kom tilbake i 17-tida for å sette inn permanent kateter, som jeg da hadde til morgenen etter. På den tiden hadde jeg nemlig ikke operert inn ny blæregang i navlen enda, så måtte bruke det originale urinrøret, og det måtte sykepleiere ordne. Jeg husker ikke så mye av den påskeferien, men jeg husker uka etter, for da var Mannen syk og jeg hadde minst ti intervjuer for å ansette assistenter. Det hastet jo å få på plass, Mannen kunne jo ikke være hjemme fra jobb når han ikke var syk. Det var en slitsom uke, men jeg fikk ansatt fire faste, som startet uka etter. På den tiden, ettersom jeg hadde hjemmesykepleie, jobbet de fra 11 til 19.
Litt forskjellige bilder fra den tida.
Det var ikke så mye å ta seg til. Jeg hadde en vit.ass-stilling for veilederen min, som innebar å rydde i et datasett. Dette gjorde jeg på macen hjemme, noen timer i uka. Ellers var det hjemmefysio, hjemmetrening (var faktisk god på det back in the day), TV-serier (gjerne i kombinasjon med styrketrening) og en daglig tur på butikken, bare for å komme seg ut. Jeg kunne jo imidlertid ikke dra langt, for jeg måtte jo hjem og vente på hjemmesykepleien som skulle komme og tømme blæra. Ikke hadde jeg bil heller, så turer lengre enn gåavstand var et prosjekt. Jeg brukte en del tid på bloggen da, dengang var det jo et innlegg om dagen.
Fra Rikshospitalet, etter urostomioperasjon.
Jeg ventet veldig på ettårsdagen for skaden, 16.juni, for da skulle jeg operere ny urinvei. Dette var hovedsteget på vei bort fra hjemmesykepleie og over til bpa på “full” tid. Jeg ventet selvsagt også veldig på 9.august, for da skulle vi ha vår store bryllupsfest. Det er kanskje det jeg forbinder mest med den tida; venting. Det er som om livet stod på vent. Jeg var forbi den kritiske fasen og den umiddelbare opptreningsperioden, men samtidig hadde jeg ikke lært å leve livet på nytt enda. Alle sa jeg klarte meg så bra, men når jeg ser tilbake på det nå tenker jeg at det var bare så vidt. Det føltes ikke som om jeg egentlig hadde noe formål, og det blir tungt i lengden. Heldigvis var det ikke for så lang tid, og det var vel derfor jeg klarte meg bra. Etter bryllupet dro Mannen, assistenten og jeg en uke til Barcelona, og deretter begynte jeg å jobbe på SSB. Det var bare fire-fem timer om dagen to dager i uka, men det hjalp mye å ha et sted å dra til. Før sommeren hadde jeg også begynt med fysio på et institutt, så med jobben var det tre dager i uka jeg måtte være et sted. Legger du til møter og telefoner med ergo, nav, bydelen og jeg vet ikke hva, så var uka nesten fylt opp. Jeg hadde fortsatt hjemmesykepleie hele høsten, og dagene begynte jo egentlig ikke før 11-halv 12. Da er det ikke all verdens igjen av dagen.
Gleder meg max til å dra tilbake i desember!
Den juleferien dro vi til Thailand på bryllupsreise, og da vi kom hjem var det ikke noe mer hjemmesykepleie. Jeg økte antall dager på SSB til tre i uka, og begynte med jobbsøking. Årsskiftet 2014-2015 markerer dermed skillet mellom limbolivet rett etter hjemreise fra Sunnaas og det livet jeg lever i dag. Jeg tror derfor det er et passende sted å avslutte dette innlegget.