Hei, Bloggen. Jeg tar en liten gjesteopptreden her på min egen (avsluttede) blogg, for det er f*** meg fem år siden skaden i dag.

Fem år, ass. Fem år. Det høres så utrolig lenge ut, samtidig som det føles så kort. Jeg har jo vært skadet i bare en liten brøkdel av livet? Det er sånn det føles. Men sannheten er at det begynner å bli en stund. Ingen av assistentene jeg har nå har vært med meg fra starten. Jeg har bodd to år i to forskjellige leiligheter. To hjem som har føltes som har rukket å føles som hjem! Nevøen jeg fikk etter Sunnaas er plutselig en sprell levende og meget aktiv fireåring. En fireåring! Og sist, men ikke minst, jeg har rukket å både være gravid og få en liten en, som allerede har blitt ett og et halvt år.

I tillegg har vi vært på mange reiser, jeg har fått fast jobb (!), vært i hvert fall seks bryllup, venner har fått barn, vi har fått ei niese, mamma og Bjørnis har kjøpt leilighet.. ja, i det hele tatt. Mye har skjedd på fem år. Så da er det kanskje bare å innse at jeg har vært skadet en stund, og hvis jeg virkelig kjenner etter så føles det som en stund også.

Hvordan er livet med ryggmargsskade annerledes enn for fem år siden? Vel. Det har blitt en vane. Jeg vet hva som er vanskelig nå, jeg vet hva jeg bør og ikke bør gjøre, jeg vet om begrensningene. På mange måter savner jeg Carine fra de første to årene, så uredd og så utprøvende. Nå er jeg mye mer skeptisk til ting, for jeg vet hvor kjipt det er om noe går galt. Selv om det nesten aldri går galt. Et godt eksempel er (fjor)årets tur til Thailand. Da vi bestilte i mars i fjor gledet jeg meg som et barn på julaften. Denne følelsen forble helt til et par dager før avreise. Joda, jeg gledet meg til sol og varme, men jeg var full av bekymringer for røde merker på flyet, at bagasjen med katetere skulle forsvinne, at sola skulle bli for varm, at det ble for mye stress med diverse forflytninger, matforgiftning og sikkert enda mer jeg ikke husker. I tillegg hadde vi jo en ettåring, så det var jo en del bekymringer knyttet til det. Men det er vel felles for alle foreldre. Men. Det gikk bra. Joda, Lille I skrek halve flyturen ned. Joda, alle ble matforgiftet/fikk omgangssyke. Joda, varmen ble litt mye for minsten da han var syk. Men det var fantastisk å være i varmen. Det var fantastisk å være på luksushotell. Og det var fantastisk å drite i bekymringene og dra likevel. Jeg vil jo ikke at skaden skal hindre meg (mer enn nødvendig). Og når jeg sier at neste gang jeg drar til Thailand (eller et annet sted som er over ti timer med fly) så skal jeg ikke ha en ettåring, så er det på grunn av Lille I, og ikke på grunn av skaden.

Det er også mer smertefullt med ryggmargsskade nå enn for fem år siden. Vondt i hofta, vondt i ryggen, vondt i armen. Høyre arm har fått senebetennelse, og jeg prøver å være restriktiv på mobilbruk. Ikke får jeg skrive selv på jobb lengre heller, men må diktere assistentene. Jeg håper jeg blir kvitt den snart, men den har vært der snart ett år. Hofte- og ryggsmertene tror jeg er “slitasjeskader” etter fem år med sitting. Men det er ikke alltid vondt, heldigvis.

På den annen side er det som plagde meg mest før, nemlig hyppige urinveisinfeksjoner, nesten utryddet fra livet mitt. Jeg tror sist gang jeg hadde uvi var da Lille I ble født. Det er halvannet år siden. Gangen før det var tre på rappen da jeg akkurat hadde blitt gravid, mens før det var ti måneder før det igjen. Det vil si at jeg kun har hatt fire på to år og ti måneder, men tre av disse var sammenhengende. Det er helt vilt! Jeg hadde det jo nesten annenhver måned, eller kanskje hver måned, i begynnelsen. Her må jeg bare reklamere for å tisse gjennom navlen! Om det er noen andre ryggmargsskadde jenter der ute som er plaget av hyppige uvier, vil jeg anbefale å “flytte” urinrøret til magen. Å slippe å hele tiden uroe seg for urinlekkasjer er en ubeskrivelig følelse.

Mange lurer kanskje på hvordan det går med Lille I? Det går veldig fint med ham. Det har tidvis vært tøft for meg å ikke kunne bidra like mye som Mannen. Særlig på slutten av høsten/starten av vinteren i fjor, da Lille I var rundt ett år, og begynte å få vilje, men ikke enda klarte å kommunisere noe særlig bortsett fra med skriking. Da var det veldig vondt hvis jeg hadde ham på fanget, men han hylte og ville til Mannen. Jeg vet at mange barn har perioder de er veldig mamma- eller pappadalt, og kanskje ville Lille I vært pappadalt da uansett, men jeg tenkte at det var på grunn av skaden og ble veldig lei meg av det. Men! Det har heldigvis endret seg! Nå føler jeg ikke at han foretrekker noen av oss over den andre. Han bytter på hvem han løper til, og vil han til meg er han oppe på fotbrettet og sier ned (kan ikke forskjell på opp og ned) før man får sukk for seg. Han er også flink til å vite forskjell på assistent og mamma. Det er meg han løper til for å sitte på fanget, men ber jeg ham om å finne skoene sine løper han med dem til assistenten for å få dem på. Han er åpenbart veldig smart. Neida. Joda.. Hehe. Litt mammaskryt må være lov på en dag som denne.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal summere opp fem år i ett blogginnlegg. Den største forskjellen i år, kontra tidligere år er kanskje at jeg ikke tenker så mye på den horrible dagen i 2013. Hvor dramatisk, hvor nære jeg var å dø eller bli hjerneskadet var noe jeg tenkte en del på før. Så mye at jeg ble kvalm av det. Men Lille I tvinger meg nå til å leve mye mer i nuet. Og han har aldri hatt en gående mamma, som gjør det enklere å akseptere at ting er som de er. Det bare er sånn. Å tenke noe særlig mer enn et år eller to frem i tid gjør meg fortsatt vettskremt da. Er det noe jeg har lært er det at livet ikke kan planlegges, så da tør jeg ikke gjøre det heller. Plutselig blir det veldig annerledes enn man hadde tenkt.

Det er vanskelig å skrive blogginnlegg nå, jeg er jo helt ute av trening. Jeg er glad jeg sluttet, for jeg hadde ikke hatt tid nå. Samtidig må jeg innrømme at tidvis så savner jeg det. Det å få utløp for ting jeg irriterer meg over, få skrevet om hvor urettferdig jeg finner noen deler av samfunnet eller delt noe jeg gleder meg over, som kanskje gleder andre, det har jeg savnet.

Vel. Det er noen ting jeg har gått og grublet på, som jeg gjerne vil dele med dere. Det er ikke store livsavgjørende ting, og de angår egentlig ikke meg en gang, men det er likevel noe jeg irriterer meg veldig over.

Superkidsen (?) tror jeg er kallenavnet på dette mennesket, som representerer mye av det jeg mener er galt med den fremtiden vi nå lever i. Jeg elsker at vi kan dele med hverandre gjennom sosiale medier og jeg elsker vipps. Men. Denne fyren dro en gang til Thailand og kjøpte sex, og la ut bilder av det på snap (wtf!). Det synes både han og fansen var så kult, at Superkidsen bestemte seg for å dra i gang et spleiselag. Han la ut på Snapchat at om folk ville se han dra til Thailand og ha sex igjen så måtte folk vippse han penger. Når han hadde fått inn 30.000 skulle han booke billett til Thailand. Han ville altså at andre skulle betale for ham, så han kunne dra på ferie og drikke og hore rundt på andres regning. Alle kan følge hans åpne snap-konto, men hvis man Vippser minimum 100kr får man tilgang til en eksklusiv gruppe hvor han viser mer enn på den åpne kontoen. Og vet dere hva? Han fikk inn over 30.000. Han dro til Thailand, kjøpte sex, la det ut. Bilder, videoer og jeg vet ikke hva. Altså, jeg spyr! Hvordan har jeg hørt om dette ekle krypet? Han er en slags bekjent (?) av en assistent. Hun følger den åpne snapkontoen, men sverger imidlertid på å ikke ha vippset ham penger.

Kutte i (blant annet) støtte til sosiale arrangementer. Den blåbrune regjeringen har kuttet i mange ordninger jeg er veldig glad i, i løpet av de siste fem årene. Dette er ikke på langt nær det verste eller mest usosiale som har skjedd. Men det irriterer meg så grenseløst. Det er ikke engang regjeringen som står bak, men det rødgrønne byrådet, og det handler om det å få støtte til sosiale arrangementer for assistentene. Inntil i fjor vår kunne jeg få refundert inntil 500 kroner per assistent per år for å arrangere julebord eller sommerfest. Alkohol ble selvsagt ikke dekket, og jeg måtte både legge ut selv og sende inn kvittering for å få disse pengene. Nå er imidlertid dette kuttet. Hva f*** skjer med det?! Hvilke andre bedrifter eller selskaper er det som aldri har noe sosialt arrangement betalt av jobben? Jeg har aldri jobbet som politiker i Oslo kommune, men jeg har vanskelig for å tro at det ikke er så mye som ei lita julelunsj. Å være brukerstyrt personlig assistent er ikke noe luksusliv når det kommer til lønn. Det er helt ok, men (i hvert fall hos Aleris) hjelper det ikke med relevant utdanning eller arbeidserfaring, med mindre den er over ti år. Arbeidstidene er ofte ikke de beste heller. Og man møter sjelden kollegaer. Ikke for å snakke ned yrket, for det er mange fine ting med å være assistent også, og jeg vet at mine trives veldig godt. Og de gjør en strålende jobb. Men nettopp derfor er det så viktig å gi noe tilbake, og vise at man setter pris på dem. Vi lot oss ikke stoppe, og arrangerte sommerfest sist uke. Alle tok med en rett hver, jeg lagde quiz og hadde kjøpt premie. Det er helt fint å gjøre det sånn, alle var blide og utgiften ble bare omtrent 100 per person. Men det hadde vært fint om assistentene hadde kunnet komme til dekket bord for en gangs skyld. Men jeg er åpen for å ta feil. Kanskje alle kommuneansatte har det sånn.

Vel, det var mine to irritasjonsmomenter. Nå gjenstår det vel bare å si snurr film. Dette er det jeg har gjort de siste fem årene. Jeg overlevde. Jeg har levd. Jeg lever. Og jeg er faktisk veldig stolt av meg selv. (Ok, det føltes veldig kleint å si!)