Så var det den dagen igjen. Skadedatoen. 16.06. Jeg husker hvor mye det knøt seg i magen de første årene, men det avtok gradvis. «Ett år siden jeg danset…», «to år siden jeg gikk…», «tre år siden jeg løp, hoppet, gikk ned en trapp…» Så hadde jeg blitt mamma innen fireårsdagen, og det betydde ikke like mye. Det var ganske stort med tiårsjubileum, men i fjor tror jeg knapt jeg la merke til det. Både fordi vi har funnet en hverdag som fungerer for oss, og fordi det ikke er så mye tid til å dvele ved det jeg ikke får gjort noe med etter at jeg ble tobarnsmor. Det er så klisjé å si, (dog klisjeer er klisjeer for en grunn), men barna gir livet så mye mening, lykke, glede og frustrasjoner at jeg ikke tenker så mye på hvordan livet kunne vært annerledes. Det ville selvsagt vært mer mobilt, men det er ikke sikkert at det ville vært bedre.
Jeg husker å ha tenkt på sykehuset at bare jeg kan få barn så skal jeg tåle å aldri få jobb. En helt tåpelig tanke selvfølgelig, for de to tingene har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg ble fortalt ganske tidlig at som kvinne med ryggmargsskade skulle ikke evnen til å bli gravid bli påvirket. Evnen til å få jobb, derimot, blir absolutt påvirket. Omtrent en tredjedel av den voksne norske befolkningen er uten arbeid, de fleste på grunn av helseproblemer. Kan, bør og vil alle disse jobbe? Nei. Men i 2019 var det over 100.000 mennesker med funksjonsnedsettelser utenfor arbeidslivet, som ønsket å jobbe. Noen fullt, noen deltid, noen i kombinasjon med trygd. Jeg vet ikke hvordan dette tallet har utviklet seg, men det er ikke grunn til å tro at det er noe særlig reduksjon. Det er vanskelig å få seg jobb med funksjonsnedsettelse. Veldig vanskelig. Jeg var heldig og fikk jobb på Folkehelseinstituttet, og siden ble de ikke kvitt meg så nå har jeg vært der i snart ti år (!). Jeg visste ikke hva jeg ville med studiene da jeg studerte. Jeg visste i hvert fall ikke hva jeg ville eller håpet på etter skaden. Men jeg likte jo veldig godt å studere. Og det var på en måte bare ett steg igjen etter mastergraden; ta en doktorgrad. Og i dag, på 12-årsdagen for skaden, leverer jeg avhandlingen. Ferdig. Nå skal noen andre vurdere om det er bra nok til at jeg kan bli doktor, men for meg er i dag vel så viktig. Enda en gang får jeg muligheten til å si f*** you til skjebnen.
Temaet for doktorgraden snevret seg inn i løpet av disse årene, men til slutt ble det arbeidsmarkedstilknytning og selvmord. Jeg har ikke sett på mennesker med funksjonsnedsettelser, men tallene er ganske klare: for veldig mange er det bra å være i jobb. Jeg har ikke informasjon om ønsker i datasettet, men magefølelsen min sier at for de som ønsker å være i jobb, er det verre for den psykiske helsen å være utenfor. Selvmord er et ekstremutfall, og til tross for nesten 13 selvmord hver uke i Norge, dør de fleste av andre årsaker. Heldigvis. Det er dermed ikke 100.000 som vil dø i selvmord om det ikke gjøres noe for å få flere i jobb. (Og bare for å ha sagt det, «å gjøre noe» betyr ikke å gjøre ytelsene så lave at de fører til fattigdom!) Et inkluderende samfunn og arbeidsliv er alle tjent med. Jeg håper flere mennesker med funksjonsnedsettelser som kan og vil arbeide, kommer seg i jobb.
Jeg døde ikke. Jeg fikk gifte meg med drømmemannen min åtte uker etterpå i stedet. Jeg døde ikke. Jeg fikk skape liv i stedet. To liv!
Jeg døde ikke. Jeg fikk bruke nesten fem år av livet mitt på å dykke inn i selvmordsstatistikk.
Jeg døde ikke. Jeg får levere lavhandlingen på 12-årsdagen for skaden.
Jeg døde ikke. Jeg får drikke bobler i dag!
Stresset før innlevering:
Lettet?
